web metrics

Julebetraktninger fra Betlehem anno 2002


Skrevet av den norske presten Arne Jor, som bor og arbeider i Jerusalem. Arne Jor er fortiden Den norske kirkes representant i Kirkenes Verdensråds ledsagerprogram i Midtøsten, Ecumenical Accompaniment Programme for Israel and Palestine (EAPPI)



Mens hele den kristne del av verden forbereder jul, står det soldater og tanks og gjør det umulig å forberede jul i Jesu fødeby, Betlehem. Ingen pynt, butikkene er stengt, juletrærne står uten dekorasjon.

De økonomiske forholdene gjør at mange av innbyggerne ikke har råd til selv de mest elementære varer foran julehøytiden. Beleiringen av hjertet av Betlehem legger alt dødt i desember 2002. Betlehemdistriktet er fullstendig stengt. Siden 22 November har byen vært lukket. Rundt fødselskirken blir det skutt med tåregass og lydbomber for å hindre folk å gå inn i kirken.

Hanna Naser, Borgermesteren i Bethlehem, sier: “ Vi har appellert til  kirkene i verden. Og som kristen føler jeg at den kristne verden svikter  både oss og byen Betlehem. Ingen protesterer mot israelerne, ingen støtter  oss. Vi er ikke eksisterende”.

Nyhetene i dag er dårlige. Det finnes ikke andre ord. Vi bare venter på at  det skal bli enda verre. Den surrealistiske situasjonen her nede bare  fortsetter. Jeg er glad for a være her, til tross for situasjonen. Håper det  blir mulig å feire jul i Betlehem selv om det ser mørkt ut.

”Likevel kan vi leve med situasjonen” sier folk i Betlehem. ”Det er lettere når skytingen kommer fra tanks og geværer på bakken. Da kan vi gjemme oss, bruke madrasser og sandsekker til beskyttelse. Det er når angrepene kommer fra lufta vi er virkelig redde”. De, (Israels Apachehelikoptre og F 16) er mer skremmende og umulig å gjemme seg fra. Fra luftangrep kan vi ikke beskytte barna våre, da finnes det ingen steder å skjule seg”. Rundt Betlehem har de flere steder vært uten vann og elektrisitet i flere uker allerede. Soldater og tanks står i og rundt byen, passer på at portforbudet overholdes. Barn kan ikke gå på skole, ingen kan gå på jobb. Butikker får ikke solgt varene sine. Søppelet blir ikke tømt og den søtlige stanken stanken av søppel ligger over byen.Det er vanskelig å ønske folk god jul. For det blir ingen god jul i  Betlehem. I stedet ønsker vi hverandre fred. Det er lettere, føles riktigere.

Nå har jeg bodd her i ett år. Når jeg skal beskrive dette stedet er det lett  å beskrive det som bittersøtt. Det blir stadig mer bittert. På en måte mer  søtt også, etter hvert som jeg blir kjent med flere mennesker. Kjenner området bedre. Min arabisk er fortsatt meget dårlig men av og til forstår jeg hva som sies.. Og jeg hører og forstår at jeg blir ønsket velkommen. ”Ahlan Wa Sahlan”, velkommen, velkommen. Når jeg spør hvordan folk har det svarer de "El Hamdulillah," Takk Gud. Men når palestinerne snakker til  hverandre hører jeg "El Hamdulillah... Zay Zift”, takk Gud, vi har det som  asfalt. Som fortauet under føttene, som støvet som legger seg på bakken.  Nedtrampet. Tørt. Oppgitt. Men, El Hamdulillah, takk Gud, vi er i live. Vi  er i live. Det er mange som har det verre. Tenk på de som bor i Nablus. Det  er ikke noe liv. Tenk på de gravide kvinnene som har mistet barn ved sjekkpunkt, sier de, tenk på de som bor i Gaza. Tenk på menn mellom 15 og 55 år, tilfeldig omringet av israelske soldater, satt bind for øynene, tvunget  til å knele, gjerne i sin egen urin, noe som skjer daglig. Tenk på hjemmene  som er ødelagt. I Betlehem, Hebron eller Gaza. Tenk på doktorene og  sykepleierne som er innestengt i sine sykehus og som hindres i å behandle  syke og sårede. Bare plukk et navn, Jenin, Tulkarem eller Kalquilya sier de.  Likevel, uansett hvem du møter, sier de at det alltid er andre som har det verre. El Hamdullilah. Men alle vil si det samme: Så ille har det aldri vært før. Mye verre enn i fjor. Verre enn den første Intifadaen. Verre enn I 1967, kanskje verre enn I 1948.

Søndag skulle jeg ha vært på Julemesse i Betlehem. Utsatt fra forrige søndag. Men Betlehem er lukket militært område, så det var ikke mulig å komme inn eller ut . Julemessa ble utsatt enda en uke. Neste søndag, da kanskje, hvis Gud vil, Insh Allah. Situasjonen var den samme i fjor. Da ble julemessa utsatt flere ganger, men til slutt den ble arrangert. I fjor var den verste desembermåned de hadde opplevd. Det samme i år, bare verre, mye verre. Det er nesten så man kan merke den kvelende følelsen av spenning i lufta vi puster inn. Bristeferdig av sorg og smerte. Det frykteligste er at vi venner oss til situasjonen. At drap og destruktivitet nesten ikke gjør inntrykk lenger. Det blir for mye, for nært. Og vi venner oss til det. Registrerer knapt.I denne ”stille perioden”, de første 10 dagene i desember, er mer enn 30 palestinere drept av israelske soldater. Over halvparten sivile. Bare hør: Kvinne 95 år skutt i en drosje forrige uke. En 36 gammel palestinsk kvinne skutt og drept av en israelsk tanks sør på Gazastripen. Hennes tre barn på 5, 7 og 10 år, samt en kvinne på 26 ble såret. De fem var på vei hjem til da israelske tropper åpnet ild og en tanks “trodde det var en gruppe bevæpnede militante” To FN ansatte skutt og drept, et hus i Hebron ble sprengt i filler mens en 70 år gammel mann fortsatt lå inne og sov. Som den Lutherske biskopen her nede Mounib Jounan sier: “Gud hjelpe oss, Gud hjelpe oss alle”.Julaften i Betlehem pleide å være noe spesielt. Byen forberedte seg på julefeiring en måned før festen, gatene ble dekorert med lys og fargerike figurer.

Turistene myldret fram overalt med kameraer og åpne lommebøker. Juletrær var pyntet, overalt var det julesanger fra butikkenes høytalere.Men ikke nå lenger. Ikke i år. Forholdne har forandret seg. Det er vanskelig å glede seg til jul. For mange palestinerne er drept, det vi føler er aller mest sorg, julen blir meget stille. I Betlehem er alle juleforberedelsene avlyst. Ingen føler for å dele ut gaver eller feste.Teksten fra Lukas, om flyktningebarnet som ikke har noe sted å sove blir mer aktuell enn noen gang. Lettere å forstå. Det var et meget menneskelig barn. Ikke ett barn født inn i en vakker, rosenrød og fredelig verden. Men et barn født inn en brutal verden, menneskenes verden. Den bibelske julefortellingen beretter om et barn som allerede fra fødselen var truet på livet. En flyktning. Herodes den store følte seg truet og hadde befalt at alle guttebarn skulle slaktes i og rundt Betlehem og foreldrene måtte rømme. Likevel, Gud kommer inn i verden i, og gjennom, dette menneskebarnet. Han blir som en av dagens palestinske flyktninger. Fordrevet fra sitt hjemland. Uønsket. Den bibelske fortellingen sier oss at Gud er meget nær det som skjer i Betlehem i dag. Fortellingen sier at han forstår og kjenner lidelsen. At han følte det i sin egen kropp.De Kristene lederne her ber folk om å bryte portforbudene i høytiden uansett om de ligger innenfor det israelerne kaller “lukket militært område”. Å nekte folk tilgang på hellige steder er brudd med all internasjonal lov. Alle troende, kristne, muslimer eller jøder har rett til å be i kirker og moskeer. Julen skal markeres. Gud er tilstede i den svarteste natt, som alltid går over til morgen og soloppgang. Derfor vil det feires jul i Betlehem. Byen er ikke pyntet til fest, men fortellingen om et flyktningbarnet bærer i seg håp og drømmer. Kanskje det er nettopp nå vi best kan forstå mysteriet med barnet som ble født og fordrevet fra Betlehem.

Fredshilsner fra Arne,Jerusalem, desember 2002
Liturgidatabase



Samarbeidspartnere

        

      

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Innhold Vi anbefaler

Samarbeidsråd menighet og misjon
Ecumenical Advocacy All.
Fairtrade Max Havelaar
UNAIDS
Vennskap Nord/ Sør
Initiativ for etisk handel


> Se flere lenker