web metrics

En ung mann i Afganistan


En ung mann i Afganistan- hvordan har han det?
Hva skjer med ham nå, i det "nye Afganistan", det som prøver å finne veien inn i en ukjent og høyst usikker framtid?

Hvordan var det?
La oss kalle han Mohammad, det heter jo de fleste. Fra han var ti år fungerte han som sendebud mellom stridende grupper i det etnisk oppdelte samfunnet. Han kom fra de sentrale deler av landet, det aller fattigste området, og foreldrene var lutfattige.
Så kom Taliban og ga foreldrene tilbud om økonomisk kompensasjon hvis de fikk ta med seg 14 - åringen Mohammad til spesialskolen Madrassa…… To år senere var han soldat, barnesoldat.
Før året var omme hadde han sett det meste. Lemlestede lik, avhugde hender… Han hadde selv vært med å drepe mennesker. Han kjente dem ikke, men han gjorde det han fikk beskjed om, og snart reagerte han ikke særlig på lidelsen han påførte andre mennesker.

Så var det over - Taliban var jaget på flukt. Mohammad stakk av og unngikk å bli tatt. Men hva nå?
- "Det de unge menn trenger aller mest nå, det Afganistan trenger aller mest, er "healing of the mind" - at sinnet blir helbredet", sier Yaseen, som er leder av programmene for en av de lokale bistandsorganisasjonene som Kirkens Nødhjelp samarbeider med, "- og så trenger de undervisning, utdannelse." Oppgaven med å helbrede sinnet, endre den voldelige mentaliteten, er en langsiktig, nesten overmenneskelig oppgave i dette landet. Men de har tatt fatt.

- De fleste unge menn er optimister, sier Yaseen. De tror at mulighetene for et bedre liv er større enn på lenge. Men det er stor forskjell på mulighetene for dem som har utdannelse og dem som ikke har det. I de fattigste områdene av Kabul er det nesten ingen som har arbeid.
Men byen syder av aktivitet i byggebransje og i forretningslivet. Det yrer av små butikker, og det private initiativ er stort. Handlegatene i Kabul har forandret seg de siste månedene fra stille, triste gater…. til yrende liv med full musikk fra butikkene som selger alt fra blomster, tepper, gull, til parfyme og skjønnhetsartikler og frukt og et rimelig rikholdig utvalg av klær og husholdningsartikler.

Byggeaktiviteten er stor i byen, og mange av de unge mennene får arbeid i den enorme gjenreisningen som må til etter 20 års krig og de senere måneders bombing.

Noen sier at de som vil gjøre noe, mangler ikke oppgaver, men det er verre med betalingen.
Et lite fåtall er blant de heldige som har fått arbeid i en av hundreder av nye utenlandske organisasjoner som har etablert seg de siste månedene. Men da skal de helst kunne litt engelsk. Dessuten representerer dette et problem for Afganistan. Mange av de dyktigste folkene deres får arbeid i utenlandske hjelpeorganisasjoner hvor betalinger er langt høyere enn den de afganske myndigheter kan tilby. Dette vanskeliggjør den gjenreisningsoppgave de lokale myndigheter ønsker å komme i gang med.


På landsbygda er de unge opptatt med å arbeide med jorda, sørge for vann til familien og samle ved til koking og fyring. Men årelang tørke har gjort det svært vanskelig for jordbruk, men de klarer seg med lite. De er utrolig hardføre folk.
For mange er mange års skolegang gått tapt, og det er viktig å få tatt igjen så mye som mulig. Universitetet er åpnet igjen og tilbyr nå undervisning i mange forskjellige disipliner, men det er enda smått med professorer til å fylle stillingene.

Men hva skjer med en gutt som Mohammad? Folk vet at han har deltatt i grusomheter - hvordan vil de møte ham? Hvordan skal hans sinn bli leget? Det finnes ikke mange som tar seg av de skadede sinn - det får komme siden. Men hva skjer i mellomtiden?

- "Jeg ville iallfall møte ham med åpne hender og kalle ham min bror, sa Yaseen, Jeg ville si at vi måtte glemme det som har vært og begynne på nytt - bygge Afganistan opp igjen, sammen. Dette er den form for forsoning vi må praktisere hvis vi skal komme videre."

Det er å håpe at Yaseens holdning kan slå igjennom til den jevne mann, men jeg undres om det kan være mulig.

Hva med alle de unge som flyktet under krigen? spør jeg Yaseen.
- Jo, de fleste som flyktet til Pakistan holder nå på å komme tilbake, sier han. Noen venter nok enda for å se hvordan det går her, men de vil hjem for å bygge landet igjen. Det er vanskeligere med dem som er kommet til Europa eller USA. Mange av dem har fått arbeid og et behageligere liv der, og det skal mer til for at de skal komme hjem.

Tror dere på at freden holder?, spør jeg Dawood. Han har arbeidet med en rapport om barnesoldater i Afganistan. Ja, vi tror at freden holder, men den er helt avhengig av at den internasjonale fredsstyrken blir i landet! Hvis denne styrken trekker seg ut, vil kampene blusse opp igjen, og vi vil ha en ny krig i landet.

Taliban regimet er over, men Al Qaida soldatene finnes fremdeles rundt omkring, og de vil slå til så snart de får en sjanse. Etter måneders bombing med verdens mest avanserte våpensystemer, foregår det fremdeles kamper. Det snakkes ikke så mye om det, men ryktet går: I natt var det harde kamper syd for Kabul….. Nå ventes en ny offensiv like nord for byen. Angrepshelikopterne stryker fremdeles lavt i dalførene i Bamyan….

"Men vi tror på freden! Vi tror at framtida er lys," avslutter Dawood.
La oss be om at han ikke blir skuffet.

Tekst og foto: Per Midteide, april 2002


Tilbake

Liturgidatabase



Samarbeidspartnere

        

      

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Innhold Vi anbefaler

Samarbeidsråd menighet og misjon
Ecumenical Advocacy All.
Fairtrade Max Havelaar
UNAIDS
Vennskap Nord/ Sør
Initiativ for etisk handel


> Se flere lenker