web metrics

Kvinner i Kabul


Vi har sett dem i TV reportasjer fra dagene etter Talibans fall. Glade kvinneansikter i Kabuls gater -de har kastet "burqa'en", den heldekkende klesdrakten hvor man bare kan se ut gjennom et "gitter" av tøy. Vi har sett dem på kvinnedagen samlet til stormøte for å markere den nye friheten.

Men hvordan er egentlig livet for kvinnene i Afganistan? Går man i Kabuls gater en aprildag 2002, ser man få kvinneansikter. De fleste går fremdeles omkring med sine lyseblå heldekkende burqaer - men det er selvfølgelig utendørs. Morsomt nok - jeg la merke til en kvinne som satt bak på sykkelen til mannen sin. Burqaen hadde glidd opp over ankelen og frem stakk en fot med nettingstrømper og høyhelte lakksko…

Men kanskje er ikke klesdrakten så vesentlig når vi forsøker å få et bilde av kvinners kår. Langt dypere stikker krigens virkninger på dem. Enkene er utallige, mange har mistet sønner i krigene, mange har mistet barn i granatregnet. Mange har sett hus og hjem bli brent eller skutt i stykker. Ingen kommer uskadet fra slikt, selv om man selv har berget livet. Igjen og igjen hørte vi: Det er sinnet vårt som må leges. Vi skal bygge opp igjen noe av det som er ødelagt, men de mentale sår bare blir der. Hvordan kan vi lege dem?

Hvordan er kvinners kår? Det finnes ikke noe entydig svar på det. Det er en enorm forskjell på velstående kvinner med utdannelse i Kabul og kvinner i provinsene. Det er en enorm forskjell på rike kvinner i Kabul og fattige kvinner i Kabul

Farzana er en ung, velutdannet kvinne fra byen. Hun er gift og har to barn. Hun har arbeidet i en av Kirkens Nødhjelps samarbeidsorganisasjoner som hjelper fattige kvinner i gang med småindustri i hjemmene. Men nå må hun være hjemme med barna en tid. Helst ville hun studere videre ved Universitetet i Kabul. Hun måtte avbryte studiene da Taliban kom til makten og stengte universitetet. Det har nå åpnet igjen, også kvinner har adgang til studiene. Hun vil gjerne ha en høyere eksamen i realfag. Hvordan hun ser på fremtiden for kvinner i Afganistan?

- Jo, de har en lys frem tid foran seg dersom de kan skaffe seg utdannelse. Mange som mistet jobbene under Taliban, kan nå gå tilbake til arbeid. Men det er et problem at ingen kan se etter barna. Barnehager finnes ikke enda, og mange av byfamiliene har ikke besteforeldre i nærheten som kan tre støttende til.

Men Farzana er optimist, hun har en mann som tjener bra. Føler hun seg fri, spør jeg. "Ja," sier hun og smiler, "jeg kastet burqaen for to dager siden - det føles litt rart, men jeg er fri og tror at livet vil bli bra."

Simen og Aziza sitter på gulvet i huset sitt. Som de andre husene er det bygget av en brun blanding av leire og stein. Det klamrer seg fast i den bratte åssiden i "Section one", som egentlig ligger i sentrum av byen, selv om forretningsstrøket ligger et godt stykke unna. De er ledere for en gruppe kvinner som nyter godt av et låneprogram hvor de får hjelp til å komme i gang med egenproduksjon av tepper. Vi blir vist et av rommene hvor arbeidet foregår. Produksjonen foregår i et halvmørkt rom. Det sitter to jenter på en lav stokk foran en tre meter bred vevstol. Raske barnefingre knytter og kutter. Teppet tar uker å få ferdig, men det skaffer inntekter til familien - og lånet kan betales tilbake! Markedsføringen og selve salgsprosessen tar mennene seg av.

De to kvinnene forteller villig hvordan de har organisert kvinnene i grupper, "shuraer" på 15-20 kvinner som jevnlig kommer sammen og diskuterer produksjon og fremdrift, problemer tas opp og løses i fellesskap.

Hvordan ser de på fremtiden, vil jeg vite?
- Hvis freden holder, så kanskje de har en fremtid. Men de tør nesten ikke håpe. De har blitt skuffet så mange ganger før. De har nesten ikke opplevd annet enn krig, enten i form av kamper mellom ulike krigsherrer fra forskjellige stammer eller etniske grupper - eller ved intervensjon fra fremmede. Russerne, Mujahedin, Taliban - og til sist amerikanernes bombing. Og krigen er enda ikke over, selv om der er rolig de fleste steder i landet nå. Men kan de stole på at det varer?

Hvilke håp har dere?
- "Utdannelse!" kommer det spontant fra Aziza, som selv ikke har fått muligheten til skolegang og utdannelse. "Jeg håper at barna mine kan få gå på skolen. Og så håper jeg på å kunne bo i et skikkelig hus og ha penger nok til å kjøpe mat og klær."
For oss er disse tingene en selvfølge, for Aziza er det håp.

Tamim Ansary har uttrykt den dramatiske forskjellen mellom by og land slik:
- "Kabul gjennomgikk en 2000 årig sosial forandring i løpet av 20 år - det skjedde ikke i provinsene."
Ut over landet fortsatte kvinnene å leve sitt liv innenfor den private sfære. Der fantes et eget univers hvor de var ansvarlige for hus og hjem, for mat og husdyr, for ekteskap og barn og den første religiøse opplæring.

De fleste av Kabuls kvinner med høy utdannelse flyktet til utlandet under Talibans styre. Nå kommer noen av dem tilbake med enda sterkere vestlige impulser enn tidligere. Dette gjør kløften mellom byens kvinner og landsbygdas kvinner enda dypere. Når man stiller spørsmålet om hvordan man skal lege de afganske samfunnet, skjer det neppe ved å introdusere vestlige tankegang om kvinners frigjøring til landsbygdas kvinner.
Tanim Ansary mener at kvinnene på landsbygda kommer til å vende tilbake til den tradisjonelle afganske måte å leve på. De kommer i overskuelig framtid til å utgjøre et konservativt islamsk samfunn, men ikke det som Taliban introduserte.

Men kvinnene kommer til å spille en sentral rolle i den helbredelsesprosess som må til i det afganske samfunnet. Mange familier er hardt rammet, mange av mennene som skaffet inntekter er borte. Hvem skal ta seg av de gamle, de syke og svake? Om de internasjonale samfunn fortsetter å bidra med mat og medisiner, kan kvinnene være nøkkelpersoner i administrering og distribuering. Og enda viktigere:
- "Noen vil måtte ta seg av den halve million foreldreløse barn, mange av dem er handikappede. Noen vil måtte ta seg av de knuste kropper, lege deres hjerter og få dem til å føle seg betydningsfulle og elsket. For dersom disse barna ikke får del i freden og en mulighet til å vokse opp til et sunt liv, da står vi overfor nok en generasjon av følelsesskadde urosstiftere - som om 15 år produserer flere Taliban." avslutter Ansary.


Tekst og foto (i tekst): Per Midteide.april 2002. Foto øverst: Illustrasjonsfoto.
Liturgidatabase



Samarbeidspartnere

        

      

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Innhold Vi anbefaler

Samarbeidsråd menighet og misjon
Ecumenical Advocacy All.
Fairtrade Max Havelaar
UNAIDS
Vennskap Nord/ Sør
Initiativ for etisk handel


> Se flere lenker