web metrics

Flyktningene i steinrøysa


To timers kjøring fra Peshawar, langs smale, usikrede fjellveier som snor seg som ormer oppover og nedover stupbratte fjell - de forrevne formasjonene danner en eventyrlig horisont. I det fjerne reiser Tora Bora fjellene seg - inne i Afganistan, men vi er fremdeles på Pakistansk side av grensen.

På en støvete og steinete slette mellom fjellene ser vi Shalman-leiren. Hit har man transportert 20.000 afganske flyktninger. De kom dit i januar, midt i vinterkulda, omkring tusen mennesker hver dag. Vi lar en av de norske hjelpearbeiderne fra Kirkens Nødhjelp beskrive hvordan det var da de ankom:

- "Første camp-dag over. Det har vært helt ubeskrivelig.Vi arriverte 10:30, kunne ikke komme opp før fordi vi er avhengige av eskorte. Tenk deg først en hel masse uoversiktlighet og rot, urolige og engstelige community service folk, forsøk på å roe ned og få litt struktur. Og så - en lang rekke av busser som kommer langt der borte, 15 I tallet, sug I magen, nå kommer de virkelig, klokken var blitt litt over ett. Og så kommer bussene inn på området, flyktningene sitter der inne som sild i tønne, små barneansikter kikker ut. Litt etter litt kommer de ut av bussene, blir tatt i mot av noen av Community Service- folkene og meg, og blir bedt om å sette seg inne på et stort inngjerdet område. De grupper seg etter familier med sine bunter av pikk og pakk. Ingen protesterer, de bare setter seg, de sterkeste bærer 'bagasjen' dit de sitter. Ingen unger løper rundt omkring, de bare sitter lydig ned, stille. Alle er forferdelig skitne, det er mange barn, og mange svært små, også ikke rent få eldre. Jeg grein, men måtte svelge gråten. Det ble rullet ut lange plastikkremser som de etterhvert kunne sette seg ved og få et måltid varm mat. Så ble de kjørt opp til flagrende, tomme telt i en steinørken.

I noen av teltene strevde de med stein, noen så store at de burde hatt spett. Det var lovet redskap til å rydde steinen, men det fikk de ikke. Noen sto der oppgitte og lurte på hvordan de skulle få det til slik at de kunne få rigget seg til for den første natten. Det var til å grine av mange ganger. En far sto der, han hadde nettopp mistet kona si, han hadde to små barn, hadde vond rygg og krokete finger og skulle få opp en stor stein. Heldigvis fikk vi ham over i et bedre telt, men hva med alle de andre? Vi følte det som om vi forrådte dem og de av medarbeiderne som ble igjen i leiren da vi utlendinger av sikkerhetsgrunner måtte forlate leiren før mørkets frembrudd. Hvordan i all verden skulle de av flyktningene som enda ikke hadde kommet seg inn til selve teltområdet, klare seg når mørket falt på? Da vi dro, var det MANGE igjen i mottaksområdet, antakelig over halvparten av de mange hundre. Jeg tør ikke tenke på det. Jeg ba våre folk dra opp i leirområdet for å se til dem om kvelden og morgen etter. Vi utlendinger er jo så 'heldige' at vi ikke kan være der opp før klokken 10:30….."

Temperaturen den gang beveget seg godt under frysepunktet. Vi kommer dit i påsken. Det er godt og varmt - omkring 30 grader i skyggen. Om et par måneder stiger temperaturen til mellom 40 og 50 grader i denne gryta, da er det ikke godt å bo i telt.

Men livet har kommet i gang i forbausende grad. Det skal noe til å få en hel by på 20 000 mennesker til å fungere i løpet av noen korte uker. Nå strømmer skolebarna ut av klasseromsteltet. Hjelpemidler finnes det ikke særlig mye av, men de har en lærer, og disiplinen er det ikke noe å si på.

Vannforsyningen var livsviktig fra første stund. Store tankbiler kjører daglig og fyller de mange "ballongene" - store plastputer som ta 20 000 liter hver. Her henter de vann til sitt daglige behov.
Under et skur finner vi bakeren. Han har bygget en ovn som tar 15 "nanbrød" i slengen. Produksjonen går utrolig fort. Det er en kø av barn som venter på å bli ekspedert. De har med seg ferdig utbakt brød til steking, inn i ovnen med dem - tre brød for 2 rupies (30 øre).

Skomakeren har funnet seg en plass i solen hvor han sitter med bena i kryss og lapper og syr. Men for de fleste blir dagene lange. Arbeid finnes det lite av. Mange har sørget for en steinmur rundt teltet slik at de kan ha et visst privatliv. Å bygge av stein og leire er noe de kan, og resultatet er imponerende. Bak muren kan også kvinnene ferdes fritt uten sin "burqa" - antrekket som dekker hele kroppen, med bare nettinghull for øynene.

Men for det meste blir det å sitte. Sitte og tenke, vente, sørge, og kanskje håpe på at hjemreisedagen kommer om ikke lenge. Inntil da blir dette deres hjem. Hjemlandet - det befinner seg bare noen kilometer borte, og likevel så langt, så langt borte…
Kirkens Nødhjelp har ansvaret for vannsystemene i leiren, så vel som sanitærforholdene. De måtte også tråkke til med ledelse av etableringen av leiren slik det er beskrevet ovenfor. Men i tillegg har man satset på en nytt område: Samfunnsaktiviteter med spesielt fokus på psyko/sosialt arbeid og fredsbygging.

Det er helt avgjørende at man får i gang et mest mulig "normalt" liv. Barna må få muligheter for lek. Kvinnene må få mulighet til å komme sammen for å samtale om felles problemer, komme i gang med aktiviteter så langt det er mulig med de begrensede ressursene. Det er så viktig å hjelpe dem til å finne frem til personlig ressurser de selv sitter inne med. Det er sterke mennesker, de har en lang og rik kulturarv. Når denne hentes frem, blir livet mer meningsfylt og livsmotet vokser.
De som arbeider med dette fra Kirkens Nødhjelps side prøver å finne frem til ressurspersoner som kan lede dette psykososiale arbeidet blant flyktningene. Det er arrangert kurs for dem, hvor erfaringene fra andre krisesituasjoner kan komme til nytte. Utgangspunktet tas hele tiden i den situasjon menneskene befinner seg i.

FNs flyktningeorganisasjon, UNHCR, har en plan for repatriering av flyktningene. De håper stadig at dagen skal komme, men hjemsendingen blir stadig utsatt, ikke minst fordi situasjonen inne i Afganistan fremdeles er så labil at det ikke er trygt for dem å reise.

I mellomtiden prøver de å finne en verdig tilværelse. Men lett er det ikke å være flyktning. Så kommer ulykker i tillegg. Sist natt kom det en storm som rev 30 telt i filler og etterlot de som bodde i dem uten tak over hodet med eiendelene spredt omkring. Natten etter brant seks telt opp og en baby omkom i brannen. Og vi kan reise hjem til trygge forhold hvor det meste av livets goder er en selvfølge. Må Herren forbarme seg over dem.

Tekst og foto: Per Midteide, april 2002

Liturgidatabase



Samarbeidspartnere

        

      

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Innhold Vi anbefaler

Samarbeidsråd menighet og misjon
Ecumenical Advocacy All.
Fairtrade Max Havelaar
UNAIDS
Vennskap Nord/ Sør
Initiativ for etisk handel


> Se flere lenker