web metrics

Nytt livsgrunnlag i handlekurven


Når du går i butikken og kjøper rettferdige bananer, betyr det at barn får sjansen til å gå på skole, at småbønder kan få gratis legebehandling, at lokalmiljøer kan få reint vann, bedre veier og bedre boliger. Den norske kirke er en av organisasjonene bak Max Havelaar i Norge. Kirkens informasjonstjeneste har sett på nært hold hva fairtrade innebærer.

Max Havelaar-merket er en garanti for at bønder og arbeidere i noen av verdens fattigste land får en rettferdig pris for sine kvalitetsprodukter. Når du kjøper Max Havelaar-merkede varer, skaper du grobunn for en positiv utvikling for mennesker og miljø. I Norge finnes Max Havelaar-merket på kaffe, te, bananer, appelsinjuice, sjokolade og ris.

Det å få et innblikk i hvordan systemet virker på grasrota, kan forhåpentligvis hjelpe oss til å skjønne vitsen med å kjøpe slike produkter. Produktene kommer fra flere land, men systemet fungerer på samme måte. Vi betaler noen kroner ekstra for rettferdig kaffe og bananer, men dette ekstrabeløpet kommer fattige mennesker til gode på en utrolig effektiv måte, hvor de fattige selv forvalter pengene.

Dette dreier seg om menneskeverd. Folk får mulighet til å stå på egne bein og blir i stand til å hjelpe hverandre ut av fattigdommen.

Minstepris og tillegg
Det er to nøkkelfaktorer ved rettferdig handel som gjør at fattige mennesker får det bedre. Den ene er at produsentene er garantert en minstepris for varene sine. Denne prisen er bedre enn det de kan ellers kunne oppnådd. I mange tilfeller er denne forskjellen helt avgjørende for at de kan fortsette å dyrke sin egen jord, i stedet for at fattigdommen tvinger dem til å forlate jorda og dra inn til byene.

Den andre nøkkelfaktoren er at i tillegg til prisen som produsenten får, går et visst beløp til en felleskasse som kooperasjonen forvalter. På fairtrade-språket kalles det premium. Disse pengene brukes til gagn for hele lokalsamfunnet.

Kooperasjon
Et par mil utenfor byen Monte Cristi nordvest i Den dominikanske republikk finner vi bananpakkeriet Planta Empacadora Juliana. Ca 100 småprodusenter leverer baner hit, alle tilsluttet kooperasjonen Banelino (Bananos ecologicos de la linea noroeste). Bøndene har i gjennomsnitt 2–3 hektar med bananplanter hver.

Pakkeriet har småbøndene bygd i fellesskap for premium-penger. Når de store klasene kuttes, henges de på løpestrenger og trekkes til pakkeriet. Bananene blir målt, kappet i mindre knipper (butikk-klaser) og legges i vann som er filtrert og fluorisert. Så blir enden på småklasene reinkuttet, og snittet blir behandlet med soppdrepende middel. Deretter pakkes bananene i esker som merkes med etiketten til den aktuelle bananimportøren i Europa. Kooprasjonen Banelino har i alt sju slike pakkestasjoner, fem i nordvest-regionen.

Bananprodusentene i Den dominikanske republikk får normalt 3,50 US-dollar pr. eske bananer (18,1 kg) på det generelle markedet (kr.1,26 pr kg). På fairtrade-markedet får de 4,50 pr. eske. Men fordi produsentene i Banelinos-kooperasjonen dyrker økologisk (uten sprøytemiddel og kunstig gjødsel), er de garantert 5,50 for hver bananeske (kr. 1,98 pr. kg). På toppen av dette kommer en betaling på 1,65 US-dollar pr. eske til felleskassa kr. 0,60 pr. kg.)

Store ringvirkninger
I nærheten av pakkeriet har kooperasjonen opprettet en førskole og skole hvor de fleste barna kommer fra ekstremt fattige forhold. Noen er foreldreløse, andre bor hos besteforeldre fordi mor har reist et annet sted på jakt etter arbeid. Noen bærer tydelige tegn på underernæring i oppveksten. Det er barn fra hele lokalsamfunnet, ikke bare banandyrkernes egne barn.

Bildet: Barna på skolen som banankooperasjon driver, får et måltid mat hver dag. Og ingen setter skjeen i risen før bordbønnen er bedt.

Mange av disse barna ville aldri fått mulighet til skolegang hvis det ikke hadde vært for beløpet til felleskassa. Fortsatt er klassene for store og lærerne for få, men barna får undervisning. I tillegg får de et skikkelig måltid mat hver dag på skolen, som for eksempel ris og kylling.

En videregående skole nyter også godt av felleskassa. Skolen får utstyr og ekstra lærere. Staten dekker én lærer på fire klasser, så behovet for flere pedagoger er åpenbart. Dessuten er en ordning med skoleskyss finansiert på samme måte.

Helsetilbud
Produsentene vedtar statutter og samarbeidsvilkår for kooperasjonen på en generalforsamling. der velges også et styre som blant annet har til oppgave å forvalte felleskassa etter retningslinjene som generalforsamlingen gir. Det velges en kontrollkomité som gjennomgår regnskapene og ser til styret gjør det de skal.

En helseklikk er bygd like ved bananpakkeriet. Banelino betaler lege, utstyr og medisiner. Klinikken er åpen hver dag, og legen er til stede to dager i uka. Klinikken er åpen for hele lokalsamfunnet, ikke bare for medlemmene av kooperativet.

På klinikken er det et laboratorium hvor en kan ta ulike prøver, blant annet HIV-test. De vanligste sykdommene er underernæring, diaré, mageproblemer og malaria. Tidligere hadde denne provinsen landets høyeste hyppighet av malaria, men det er satt i verk effektive tiltak for å redusere myggbestanden. Klinikken har personell som jobber med malaria i hele regionen, ikke bare innenfor produsentområdet. Alt er betalt av premium-penger.

Internasjonalt nettverk
Til sammen 20 land i Europa kan nå tilby fairtrade-merkede produkter i dagligvarebutikkene. Det betyr at volumet på disse produktene stadig øker, og at stadig flere småprodusenter og jordbruksarbeidere i fattige land kan forbedre levekårene.

FLO (Fairtrade Labelling Organisation) er en paraplyorganisasjon for alle nasjonale fairtrade-organisasjoner (som Max Havelaar i Norge). FLO lager kriteriene for sertifisering og kontrollerer at de blir fulgt. Denne ordningen er en garanti for produktkvalitet så vel som for betalingen til produsentene. Når FLO gjennomfører kontroller, snakker de med arbeidere, sjekker bruken av felleskassa osv.

Europeiske krav
Banelino er sertifisert av Eurogap, et europeisk kontrollsystem på landbruksprodukter fra Latin-Amerika og Karibia. Det vil si at kooperasjonen holder en standard som kreves av supermarkedene i land som England og Nederland.

Marijke de Peña er administrator for kollektivet som driver pakkeriet Planta Empacadora Juliana. Hun er agronom fra Nederland, og har et oppriktig ønske om å bidra til at småbøndene i området kan forbedre sine livsvilkår.

- Jeg mener at Eurogap-kriteriene er i ferd med å bli for strenge, sier hun. - Det er umulig for mange av småprodusentene å oppfylle dem. Det er viktig at kriteriene lages så enkle at det er greit å forholde seg til dem. Hvis detaljstyringen blir for sterk, blir kostnadene for høye.

Marijke de Peña peker blant annet på at vannet som brukes til vasking av bananene, skal være like reint som drikkevann. - Det vil si at vi bruker bedre vann til bananene enn det folk i området har i husene sine. Bananer er et produkt som er beskyttet av sitt eget skall, og kvaliteten på produktet ville vært nøyaktig det samme om vannstandarden ikke hadde vært fullt så høy. Selvsagt skal vi stadig forbedre oss, men forbrukere i Europa trenger også å forandre sin holdning til hva som bør kreves av gode produkter.

Vidar Kristensen, Kirkens informasjonstjeneste
Liturgidatabase



Samarbeidspartnere

        

      

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Innhold Vi anbefaler

Samarbeidsråd menighet og misjon
Ecumenical Advocacy All.
Fairtrade Max Havelaar
UNAIDS
Vennskap Nord/ Sør
Initiativ for etisk handel


> Se flere lenker